Jon Fosse begynte å skrive fordi han ikke turte å lese høyt. Det er hans egen forklaring, og han ga den fra scenen i Stockholm i 2023.
Førti år tidligere debuterte han med en roman som fikk dårlige anmeldelser. I mellomtiden ble han en av verdens mest spilte dramatikere, og i 2023 fikk han Nobelprisen i litteratur.
Her er hvordan det henger sammen. Hvorfor han la fra seg gitaren, hvorfor han skriver på nynorsk, og hvorfor Septologien ikke har punktum. Alt er hentet fra nobelforedraget hans, fra intervjuet han ga i Stockholm og fra Store norske leksikon.
Jon Olav Fosse er født 29. september 1959 i Haugesund. Han vokste opp i Strandebarm i Kvam, som i dag ligger i Vestland. Faren var handelsstyrer og fruktdyrker.
Han studerte ved Universitetet i Bergen, og er cand.philol. med hovedfag i allmenn litteraturvitenskap. Han har jobbet som journalist, litterær konsulent og lærer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland.
Debuten kom i 1983 med romanen «Raudt, svart». Siden har det blitt romaner, forteljingar, over førti skuespill, ni diktsamlinger, essay og barnebøker. Alt sammen på nynorsk.
I 2023 fikk han Nobelprisen i litteratur, «for hans nyskapande dramatikk og prosa som gjev stemme til det useielege». Skuespillene hans er oversatt til mer enn femti språk.
Vil du bare ha rekkefølgen, står hele forfatterskapet kronologisk på Jon Fosses bøker i rekkefølge.
Fosse åpnet nobelforedraget sitt med en scene fra ungdomsskolen. Læreren ba ham lese høyt. Uten forvarsel ble han tatt av en frykt som overveldet ham.
Han reiste seg og løp ut av klasserommet. Etterpå forklarte han det med at han måtte på toalettet. Han så på ansiktene at ingen trodde ham.
Frykten for å lese høyt ble værende. Etter hvert våget han å be lærerne slippe ham. Noen trodde ham og lot ham være. Andre mente han bare fant på noe.
Selv beskriver han det som at frykten tok språket fra ham. Skulle han få det tilbake, måtte det skje på hans egne premisser. Så begynte han å skrive korte dikt og korte historier.
Det som skjedde da han begynte å skrive, er det nærmeste vi kommer en forklaring på hele forfatterskapet.
Han fant et sted inni seg selv som bare var hans. Derfra kunne han skrive noe som bare var hans. Det ga ham trygghet, og det motsatte av frykt.
Femti år senere sier han at han fortsatt skriver derfra. Han innrømmer at han ikke vet stort om stedet, annet enn at det finnes.
Bildet han bruker på det, er lånt fra Olav H. Hauge. Hauge sammenligner det å skrive med å bygge lauvhytte i skogen som barn. Du kryper inn, tenner et lys og sitter trygt i mørket.
Før skrivingen kom musikken. Fosse spilte gitar, prøvde seg på fiolin og spilte i et band med andre gutter.
De ble gode nok til å spille på lokale dansefester. Første gang var han fjorten år. Aldersgrensen for å komme inn var seksten.
Så sluttet han. Han hadde øvd og øvd, men ble aldri en god nok musiker. Andre han sammenlignet seg med, var bedre enn ham.
I stedet satte han seg ved en gammel skrivemaskin. Det han prøvde på, var å lage den samme stemningen som da han spilte. Gjentakelsene han er blitt kjent for, kommer derfra.
Han sluttet ikke bare å spille. En periode sluttet han også å høre på musikk.
Alt Fosse har gitt ut, er skrevet på nynorsk. Han beskriver det ikke som et standpunkt, men som en selvfølge.
Alle lærerne hans skrev nynorsk, fra første klasse og ut skolegangen. Dialekten hans ligger tett på skriftspråket. Hører han stemmen til bestemoren for seg, kan han bare høre den på nynorsk.
Han sier det rett ut: mye kan han gjøre med livet sitt, men språket kan han ikke forlate. Nynorsk skrives av rundt ti prosent av landet.
Nettopp det gjør båndet sterkere, mener han. Som student sa han i et intervju at et angrep på språket ikke lar seg diskutere. Da er det bare to muligheter igjen, og han kalte dem å slåss eller å gå.
Fosse hatet skolen, og karakterene var deretter. Lærerne mente han ikke kunne skrive. Han skrev likevel, men for sin egen del.
Det ble likevel universitet i Bergen, og hovedfag i allmenn litteraturvitenskap. Han jobbet som journalist og som litterær konsulent.
Så ble han lærer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Det er et av de stedene som forklarer plasseringen hans i norsk litteratur. Det er også der dramatikken hans begynner.
«Raudt, svart» kom i 1983. Boken tar opp selvmord, og Svenska Akademien beskriver den som like opprørsk som den er følelsesmessig rå.
De første bøkene hans fikk dårlige anmeldelser. Fosse bestemte seg for ikke å høre på kritikerne, men å stole på seg selv.
Han sier selv at han hadde sluttet å skrive hvis han ikke hadde tatt den beslutningen. Da hadde det blitt med debuten.
Senere snudde det, og prisene begynte å komme. Da bestemte han seg for det samme en gang til. Hørte han ikke på slaktene, kunne han heller ikke la suksessen styre ham.
av Jon Fosse
Debuten. En gymnasiast i en vestlandsbygd bor på hybel, spiller gitar, skulker og gjør opprør mot alt foreldrene står for. Fosse var 23 år og student i Bergen da den kom.
Den andre romanen viser hva han holder på med. I «Stengd gitar» fra 1985 går en ung mor ut for å kaste søppel, og låser seg ute. Barnet er igjen inne i leiligheten.
Hun må hente hjelp, men kan ikke forlate barnet. Situasjonen er hverdagslig, og den er umulig. Det er dette Svenska Akademien kaller «Fosse-minimalisme».
«Naustet» fra 1989 er gjennombruddet. Med «Melancholia I» og «Melancholia II» fra 1995 og 1996 skriver han seg inn i maleren Lars Hertervigs hode. Verket ble urframført som opera i Paris i 2008, med Fosses egen libretto.
Kortromanen «Morgon og kveld» fra 2000 handler om en fødsel og en død. Den inneholder nesten ikke punktum, og drives fram av musikaliteten i språket.
Fosse regnet seg ikke som teatermann. Han skrev romaner og dikt, og hadde ingen lyst til å skrive for scenen.
Grunnen til at han gjorde det likevel, er nokså udramatisk. En offentlig satsing på ny norsk dramatikk tilbød ham penger for å skrive åpningsscenen i et stykke. For en fattig forfatter var det en god sum.
Han skrev hele stykket. Det ble «Nokon kjem til å kome», som fortsatt er det mest spilte han har skrevet. Stykket ble til i 1992, og er inspirert av Becketts «Mens vi venter på Godot».
Det første stykket som faktisk sto på en scene, kom i 1994. «Og aldri skal vi skiljast» ble satt opp ved Den Nationale Scene i Bergen. Det som fulgte, blir kalt en dramatisk raptus.
Det europeiske gjennombruddet kom i 1999. Da satte Claude Régy opp «Nokon kjem til å kome» i Paris.
av Jon Fosse
Han og hun flytter til et gammelt hus ved havet for å være alene sammen. Så kommer noen. Fosse skrev stykket allerede i 1992, men det kom på scenen og i bokhandelen først i 1996, og er blitt hans mest spilte.
Fosse sier selv at den største overraskelsen i forfatterlivet kom første gang han skrev et skuespill.
I prosaen og lyrikken hadde han forsøkt å skrive det som ikke lar seg si. I dramatikken kunne han bare skrive ordet «pause», og så var stillheten der.
Han kaller det det viktigste og mest brukte ordet i stykkene sine. Lang pause, kort pause, eller bare pause. I dem kan det ligge mye eller lite.
I romanene gjør gjentakelsene den samme jobben. Der pausene bærer stillheten på scenen, ligger det et taust språk bak det skrevne i bøkene.
Han er nå spilt over tusen ganger verden over, og har skrevet over førti skuespill. Han blir gjerne kalt pausenes mester, og «den nye Henrik Ibsen».
Etter mange år med nesten bare skuespill fikk han nok. Han sier det rett ut: nok var nok, ja mer enn nok.
Så bestemte han seg for å slutte med dramatikk. Skrivingen var blitt en vane han ikke klarte å leve uten. Han sammenligner det med en sykdom, slik Marguerite Duras gjorde.
Løsningen var å gå tilbake dit alt begynte. Han skulle skrive prosa igjen, slik han hadde gjort i et tiår før dramatikerdebuten.
Han var usikker på om han fortsatt kunne det.
Det første han skrev da han kom tilbake til prosaen, var «Trilogien».
De tre forteljingane er «Andvake» fra 2007, «Olavs draumar» fra 2012 og «Kveldsvævd» fra 2014. Spelemannen Asle og kjæresten Alida får et barn, men et liv går også tapt. Historien er lagt et par hundre år tilbake i tid.
Hele verket kom samlet i 2014. Året etter fikk Fosse Nordisk råds litteraturpris for det.
Han sier at prisen fungerte som en bekreftelse. Den svarte på spørsmålet om han fortsatt hadde noe å komme med som prosaist.
Juryen skrev at årets vinner er et sjeldent godt eksempel. Formmessig nyskaping går hånd i hånd med et innhold som berører på tvers av tid og sted.
av Jon Fosse
«Andvake», «Olavs draumar» og «Kveldsvævd» i ett bind. Kjærlighetshistorien om Asle og Alida er kortere enn Septologien, og er der de fleste begynner. Fosse fikk Nordisk råds litteraturpris for den i 2015.
Så kom hovedverket. «Det andre namnet» kom i 2019, «Eg er ein annan» i 2020 og «Eit nytt namn» i 2021.
Til sammen er det sju deler. Handlingen foregår i adventstiden, mens menneskene venter på at Kristus skal komme. Leseren møter den aldrende maleren Asle, og en annen maler som også heter Asle.
Den andre Asle er alkoholiker, og vurderer å ta sitt eget liv. De to skjebnene krysser hverandre. De kan også leses som to varianter av ett liv.
Fosse hadde ingen plan om å skrive en lang roman. Den skrev seg mer eller mindre selv, sier han. Deler av den kom i en flyt der alt var riktig med en gang.
Det finnes ikke ett punktum i hele verket. Det er ikke et påfunn, forklarer han. Han skrev den bare slik, i én bevegelse som ikke krevde punktum.
Hver av de sju delene ender i bønn. Alle de sju kapitlene i «Eit nytt namn» begynner med de samme ordene: «Og eg ser meg stå og sjå».
av Jon Fosse
Hele storverket i ett bind, 895 sider uten et eneste punktum. De tre bøkene fra 2019, 2020 og 2021 samlet, og verket som gjorde ham til favoritt til Nobelprisen.
Fosse konverterte til Den katolske kirke i 2013. Det er ikke et biografisk sidespor, for det står i bøkene.
Han har sagt i et intervju at det å skrive er en slags bønn. Da han så det på trykk, ble han flau. Senere leste han at Kafka hadde sagt det samme, og det trøstet ham.
Nobelforedraget avslutter han med å takke Svenska Akademien. Så takker han Gud.
I 2009 fikk han en medalje av Benedikt 16. for å ha deltatt i et møte med kunstnere i Det sixtinske kapell.
Fosse har vært gift tre ganger. Han giftet seg i 1980, i 1993 og i 2011.
I 2011 ble han tildelt Grotten, statens æresbolig for kunstnere i Oslo. Han bor også i Hainburg i Østerrike og på Frekhaug ved Bergen.
Han fikk statsstipend i 2001. Han er kommandør av St. Olavs Orden fra 2005, og fikk storkorset i 2024. I 2015 ble han æresdoktor ved Universitetet i Bergen.
Prisen ble delt ut for både dramatikken og prosaen. Begrunnelsen handler om det usigelige, og Fosse mener den treffer.
Han forklarer det slik: lar noe seg si enkelt, er det ingen grunn til å skrive en roman om det. Litteraturen finnes for det som ikke lar seg si direkte.
Han holdt nobelforedraget sitt i Stockholm 7. desember 2023. Det er gitt ut som egen bok.
Én ting i foredraget skiller seg ut. Det er mange selvmord i bøkene hans, flere enn han liker å tenke på. Han har vært redd for å ha bidratt til å legitimere det.
Det som rørte ham mest etter tildelingen, var derfor ikke gratulasjonene. Det var de som skrev at bøkene hans hadde reddet livet deres.
av Jon Fosse
Foredraget Fosse holdt i Stockholm 7. desember 2023, i bokform. Femten sider om skrivingen, og om gutten som var redd for å lese høyt i klassen.
Nobelprisen kom ikke fra ingenting. Fosse hadde da fått det meste av det som finnes å få i Norden.
Han er også ridder av den franske nasjonale fortjenstordenen fra 2003. To av bindene i Septologien ble nominert til den internasjonale Bookerprisen.
Nobelprisen forandret hva som ligger i bokhandelen. Samlaget ga ut store deler av det tidlige forfatterskapet på nytt i Nobel-serien. Forlaget fører nå nesten to hundre utgaver av ham.
Fosse har ikke sluttet å skrive. «Kvitleik» kom i 2023, og «Einkvan» og «Lauvhytter i skogen» i 2024.
I 2025 kom «Vaim», første bok i en planlagt trilogi lagt til det oppdiktede stedet Vaim. «Vaim Hotell» fulgte i 2026.
Han sa selv i foredraget at prisen ikke skulle få lov til å endre skrivingen. Utgivelsestakten tyder på at han mente det.
av Jon Fosse
En mann sjekker inn på Vaim Hotell, der vertinnen Brita styrer med fast hånd. Ting forsvinner og dukker opp igjen, og gjesten ender med å skifte lyspærer på alle rommene.
Det avhenger av hvor mye du vil bruke på det. Septologien er hovedverket, men det er ikke en bok du prøver ut.
av Jon Fosse
En mann kjører seg fast på en skogsvei, og går innover i skogen i stedet for å hente hjelp. Sytti sider, og den korteste veien inn i det sene forfatterskapet.
Det interessante ved biografien hans er ikke prisene. Det er at forklaringen på skrivemåten ligger i to hendelser fra ungdomsårene.
Frykten for å lese høyt forklarer stillheten. Han mistet talespråket, og bygde et skriftspråk i stedet. Pausene i stykkene og gjentakelsene i romanene gjør den samme jobben.
Gitaren forklarer rytmen. Han sluttet å spille fordi han ikke var god nok. Det musikken hadde gitt ham, tok han med seg inn i setningene.
Resten er tålmodighet. Han skrev videre gjennom år med dårlige anmeldelser, og han skriver videre etter Nobelprisen.
Har du aldri lest ham, begynner du med «Kvitleik» eller «Andvake». Vil du vite hvorfor Svenska Akademien valgte ham, leser du Septologien.
Han er født 29. september 1959 i Haugesund, og fyller dermed 67 år i 2026. Han vokste opp i Strandebarm i Kvam i Vestland.
Han fikk Nobelprisen i litteratur i 2023 «for hans nyskapande dramatikk og prosa som gjev stemme til det useielege». Prisen ble gitt for både dramatikken og prosaen.
Fordi det er språket hans. Alle lærerne hans skrev nynorsk, og dialekten fra Strandebarm ligger tett på skriftspråket. Han sier han kan gjøre mye annet, men ikke forlate språket.
Hovedverket hans, i sju deler fordelt på tre bøker fra 2019 til 2021. Det er én sammenhengende tekst uten et eneste punktum. Siden 2022 finnes hele verket i ett bind.
Ute er han mest kjent som dramatiker. Han har skrevet over førti skuespill, som er spilt over tusen ganger og oversatt til mer enn femti språk. I Norge er det prosaen flest leser.
Rundt seksti titler siden 1983, om du teller romaner, forteljingar, skuespill, diktsamlinger, essay og barnebøker hver for seg. Hele forfatterskapet står på siden om rekkefølgen.
Hele forfatterskapet står kronologisk på Jon Fosses bøker i rekkefølge. Der finner du romanene, Septologien, skodespela, dikta og barnebøkene, med pris og omslag. Vil du se hva som selger av ham nå, står det på bestselgerlisten og under romaner. Seksten andre forfattere er presentert på forfattersiden.
Det personlige er hentet fra Jon Fosses eget nobelforedrag og fra intervjuet han ga under nobeluken, begge publisert av Nobelstiftelsen. Årstall, priser og familieopplysninger er hentet fra Store norske leksikon. Vurderingene av bøkene hans er Svenska Akademiens egne, fra biobibliografien de ga ut med prisen.
Bok-tips